Tiden etter 2. verdenskrig var preget av optimisme. Men man kunne ikke bygge fremtiden på optimisme alene. Fra 1945–1965 opprettet mange sparebanker egne spareklubber. Det var skolesparing, sjømannsparing, fagforeningssparing og bedriftssparing.

I 1950 drev rundt 200 sparebanker med skolesparing, og over 130 000 elever satte dette året inn 6,4 millioner kroner. I årene som fulgte ble skolesparingen rutine på de fleste folkeskoler. Sparepengene skulle som regel ikke tas ut før elevene var ferdig på skolen. 

Året 1960 ble et skille i norsk forbrukshistorie. Norske TV-sendinger gikk på lufta for første gang, det ble frislipp av bilsalg, og vi ble del av det europeiske frihandelsforbundet. En ny verden hadde åpnet seg. Sparebankene var på sin side skeptiske til å gi lån og kreditt til folks forbruk.

På 80-tallet økte bankenes utlån kraftig, mens sparingen over forholdsvis lang tid hadde en nedgang. Det var billig å låne, og mange hadde inntrykk av at de kunne låne nærmest ubegrenset. I tillegg hadde utbyggingen av folketrygden gitt inntrykk av at det ikke lenger var nødvendig å spare på egen hånd for å sikre seg inn i alderdommen. Forbruksveksten var enorm, og mange husholdninger brukte mer enn de faktisk tjente. 

I dag sparer nordmenn lite i form av innskudd i bank, fond og aksjer. Mesteparten av sparingen skjer gjennom nedbetaling av boliglån eller som verdi i selve boligen.
Betaling av boliglånet kan nesten sees på som en slags "kontraktsfestet sparing" – boligen har på sett og vis blitt den nye sparegrisen.