Hopp til hovedinnhold
Arne Moe og Tormod E. Eitrheim studerer modellfly på gutterommet. Bord med skuffe, radio, kikkert, papirkorg av finér (laga på sløyden) kombinert seng og sittebenk røyrstol,  på veggen: klassefoto, kalender, timeplan, gardin

Tiden etter 2. verdenskrig var preget av optimisme. Men man kunne ikke bygge fremtiden på optimisme alene. Fra 1945–1965 opprettet mange sparebanker egne spareklubber. Det var skolesparing, sjømannsparing, fagforeningssparing og bedriftssparing.

I 1950 drev rundt 200 sparebanker med skolesparing, og over 130 000 elever satte dette året inn 6,4 millioner kroner. I årene som fulgte ble skolesparingen rutine på de fleste folkeskoler. Sparepengene skulle som regel ikke tas ut før elevene var ferdig på skolen. 

Sparebøsser ble et ​
selvsagt innslag i mange ​
hjem og barnerom.

UKJENT FAMILIE.

I etterkrigstiden ble mye av den nøysomme livsinnstillingen borte. Nå ville folk ha mer igjen for mindre arbeid. På 50-tallet begynte sparebankene etter hvert å skille mellom vanlige bankinnskudd, og sparing gjennom investeringer og nedbetaling av lån, såkalt realsparing. Poenget var at investering også er sparing.





Året 1960 ble et skille i norsk forbrukshistorie. Norske TV-sendinger gikk på lufta for første gang, det ble frislipp av bilsalg, og vi ble del av det europeiske frihandelsforbundet. En ny verden hadde åpnet seg. Sparebankene var på sin side skeptiske til å gi lån og kreditt til folks forbruk.

– Formann Nils Løkke i Sparebankforeningen, 1960

Selv om forbrukskulturen hadde gjort sitt inntog, fortsatte mange likevel å spare i banken. Nå sparte man ofte til noe konkret, enten det var for å kunne kjøpe en sykkel, ski, bil, eller reise på ferie. Banken var et trygt sted å ha pengene, og litt rente var bedre enn ingen rente - i motsetning til om pengene bare hadde ligget i madrassen. Sparing var også viktig for å kunne ta opp lån i banken.


På 80-tallet økte bankenes utlån kraftig, mens sparingen over forholdsvis lang tid hadde en nedgang. Det var billig å låne, og mange hadde inntrykk av at de kunne låne nærmest ubegrenset. I tillegg hadde utbyggingen av folketrygden gitt inntrykk av at det ikke lenger var nødvendig å spare på egen hånd for å sikre seg inn i alderdommen. Forbruksveksten var enorm, og mange husholdninger brukte mer enn de faktisk tjente. 

Etter hvert la sparebankene heller ikke like mye vekt på innskuddssparing som før. Fokus på sparing avløses av fokus på utlån. Sparebankenes mantra var allikevel fortsatt at folk burde bygge en økonomisk buffer i gode tider, så de kan tåle en eventuell økonomisk nedtur. 

Og nedturen kom. En fest varer ikke evig, og i 1988 gikk vi fra champagnesus til bakrus. En voldsom vekst i utlån, høyt forbruk og færre reguleringer overfor finansmarkedet både nasjonalt og internasjonalt dro Norge på ny inn i en bankkrise. Industrien fikk en knekk, og konkurser og oppsigelser preget mange store og små samfunn rundt om i landet. 

Skolemusikken i Vestby, Per Harald Joannessen

Etter fem lange år tar markedet seg omsider opp igjen i 1993, og krisen glir sakte men sikkert over. Oljeprisen stiger, og det samme gjør verdien på vår nye sparegris – boligen. 


I dag sparer nordmenn lite i form av innskudd i bank, fond og aksjer. Mesteparten av sparingen skjer gjennom nedbetaling av boliglån eller som verdi i selve boligen.
Betaling av boliglånet kan nesten sees på som en slags "kontraktsfestet sparing" – boligen har på sett og vis blitt den nye sparegrisen.

Sparebøsse fra Nordenfjeldske Kreditbank
Museum24:Portal - 2024.10.08
Grunnstilsett-versjon: 1