Tiden etter 2. verdenskrig var preget av optimisme. Men man kunne ikke bygge fremtiden på optimisme alene. Fra 1945–1965 opprettet mange sparebanker egne spareklubber. Det var skolesparing, sjømannsparing, fagforeningssparing og bedriftssparing.

I 1950 drev rundt 200 sparebanker med skolesparing, og over 130 000 elever satte dette året inn 6,4 millioner kroner. I årene som fulgte ble skolesparingen rutine på de fleste folkeskoler. Sparepengene skulle som regel ikke tas ut før elevene var ferdig på skolen. 

Året 1960 ble et skille i norsk forbrukshistorie. Norske TV-sendinger gikk på lufta for første gang, det ble frislipp av bilsalg, og vi ble del av det europeiske frihandelsforbundet. En ny verden hadde åpnet seg. Sparebankene var på sin side skeptiske til å gi lån og kreditt til folks forbruk.

På 80-tallet økte bankenes utlån kraftig, mens sparingen over forholdsvis lang tid hadde en nedgang. Det var billig å låne, og mange hadde inntrykk av at de kunne låne nærmest ubegrenset. I tillegg hadde utbyggingen av folketrygden gitt inntrykk av at det ikke lenger var nødvendig å spare på egen hånd for å sikre seg inn i alderdommen. Forbruksveksten var enorm, og mange husholdninger brukte mer enn de faktisk tjente. 

Våre sparevaner endres i takt med svingningene i rentenivået og samfunnsutviklingen. Det er i dag flere som sparer i fond og aksjer, men den urolige verdenssituasjonen de siste årene, bidrar til at vi fortsatt sparer i bank. I tillegg kan betaling av boliglånet nesten sees på som en slags "kontraktsfestet sparing" der boligen på sett og vis er blitt den nye sparegrisen. Bevisstheten om sparing til egen pensjon har også økt betraktelig de siste fem årene som følge av kontinuerlig omlegginger i den norske pensjonsordningen.