På bygdene var lokale kornmagasiner en forløper til sparebankene. Her kunne man låne såkorn om våren. Når kornet så var høstet, leverte bøndene tilbake ei skjeppe korn i tillegg til hver tønne korn de hadde lånt – akkurat som renter på et lån i banken.

Sparebankenes budskap nådde fram til mange arbeidsfolk. Flere banker hadde også et vedtatt mål om at begge kjønn var velkomne. Dette var et fremtidsrettet trekk ved sparebankene, og hadde stor betydning for mange kvinner. Det var også kvinner med i etableringen av flere sparebanker. 

I løpet av 1800-tallet ble det etablert en rekke sparebanker over hele landet, og i 1929 var hele 633 selvstendige sparebanker i virksomhet. På Sparebankforeningens årsmøte i 1923 pekte formann Carl Kierulf på at sparebankene forvaltet cirka 21,2 milliarder kroner og «det er den del, av landets formue, som væsentlig tilhører småfolk.»

De rike stod for de største innskuddene, men det var «småsparerne» som utgjorde den store mengden sparere. Barn var også en del av småsparerne gjennom organisert skolesparing, og dette utgjorde til sammen store summer. Målet om å hjelpe arbeidsfolk til å spare hadde lykkes.