(Foto/Photo)

Fra kornmagasin til sparebank

På bygdene var lokale kornmagasiner en forløper til sparebankene. Her kunne man låne såkorn om våren. Når kornet så var høstet, leverte bøndene tilbake ei skjeppe korn i tillegg til hver tønne korn de hadde lånt – akkurat som renter på et lån i banken.

Kornmagasin (Foto/Photo) (Foto/Photo) (Foto/Photo)

Penger ble etter hvert et viktigere byttemiddel enn korn. I mange bygder solgte de derfor kornet, og startet sparebanker med pengene de satt igjen med. Salg av tømmer, midler fra kommuner og gaver fra enkeltpersoner var også et viktig bidrag i oppstarten av de første bankene.

 (Foto/Photo)

«Indretningens formål er at modtage især småe summer af personer af begge kjønn, i særdeleshet af arbeids- og tjenestefolk.»

 (Foto/Photo)

Den lille manns bank

Sparebankidéen og de første sparebankene var i hovedsak et veldedig prosjekt i regi av embetsmenn og næringsborgere. Det kommunale ansvaret for fattigvesenet var også en del av motivasjonen for oppstarten av bankene. Sparebankene skulle gjøre det enkelt for arbeids- og tjenestefolk å spare. De skulle bidra til å "oppdra allmuen" som det het, og hjelpe dem til å sikre seg en reserve som familien kunne tære på i trange tider.

Kvinner og arbeidsfolk

Sparebankenes budskap nådde fram til mange arbeidsfolk. Flere banker hadde også et vedtatt mål om at begge kjønn var velkomne. Dette var et fremtidsrettet trekk ved sparebankene, og hadde stor betydning for mange kvinner. Det var også kvinner med i etableringen av flere sparebanker. 

 (Foto/Photo) (Foto/Photo)Tjenestejenter foran klesvask (Foto/Photo)Gatebilde ved Jakhellngården. Barn og voksne. 1 hest med kjerre og en mannsperson med ei håndkjerre. Bebyggelse t.h., Grand hotell.
Se NM.F.001132-00001 (Foto/Photo) (Foto/Photo)

Bondens sanne blodigler

Å gi lån og kreditt ble etter hvert en viktig virksomhet for sparebankene. I en tid med mye nød og store økonomiske vanskeligheter, hadde mange tidligere sett seg nødt til å gå til private utlånere, såkalte ågerkarler. Disse utnyttet gjerne sin stilling, og kunne ofte kreve 30 prosent rente eller mer. Sparebankene ble med sin utlånsvirksomhet bondesamfunnets motvekt mot disse "bondens sanne blodigler".

Overskuddet tilbake til samfunnet

Sparebankene var også en viktig bidragsyter og et gaveinstitutt i lokalsamfunnet. Av overskuddet ble det enten opprettet egne fond, ellers gikk gaver fra overskuddet direkte til lokalsamfunnet. Pengene gikk blant annet til barneasyl, søndagsskoler, vitenskapelige institusjoner og museer, idrett og kultur. På denne måten var sparebankene med på å kanalisere folks penger tilbake til seg selv.

Spareplanen virker!

 (Foto/Photo)


Tabellen viser antall personer som satte sparepengene sine i Christiania Sparebank i 1867, fordelt på samfunns- og yrkesgrupper. Som tabellen viser, var mange av disse kvinner og barn.

Småfolk sparer!

I løpet av 1800-tallet ble det etablert en rekke sparebanker over hele landet, og i 1929 var hele 633 selvstendige sparebanker i virksomhet. På Sparebankforeningens årsmøte i 1923 pekte formann Carl Kierulf på at sparebankene forvaltet cirka 21,2 milliarder kroner og «det er den del, av landets formue, som væsentlig tilhører småfolk.»

De rike stod for de største innskuddene, men det var «småsparerne» som utgjorde den store mengden sparere. Barn var også en del av småsparerne gjennom organisert skolesparing, og dette utgjorde til sammen store summer. Målet om å hjelpe arbeidsfolk til å spare hadde lykkes.

Våronn på Medlien gård, Ringsaker i 1939. Senior Hans Medlien, sønnen Svein og kamerat Ove Skar. Kaffepause i åkeren. (Foto/Photo)